Mikrodosering. Små endringer som betyr noe.

Mikrodosering handler om bitte små doser. Så små at det de gjør med deg og kroppen forblir under terskelen for hva du kan oppfatte, og du er i stand til å utføre dine daglige aktiviteter – jobbe, kjøre bil, osv.  

Likevel gjør de jobben sin. Det er allerede utført en del forskning på mikrodosering, men det har metodiske svakheter på flere fronter. Mye av forskningen er preget av – jeg vil si - rare forutsetninger: laboratorietester isolerer ofte deltakere i unaturlige omgivelser, noe som overser en så viktig faktor som setting. Mens de som mikrodoserer i praksis gjør det i sitt eget hverdagsliv, i sitt eget, trygge hjem og ideelt sett i omgivelsene som er støttende for arbeidet mikrodosering krever. Studiene rekrutterer gjerne friske mennesker, noe som gjør det vanskelig å fange opp effekter på for eksempel mild depresjon eller angst. I tillegg har enkelte studier lidt av tekniske svikt - som amerikanske forsøk hvor trøflene (importert fra Nederland) var så dårlig konservert at dosene av virksomme stoffer var mikroskopiske før de overhode ble inntatt.

Det som er klart, er at mikrodosering er både en sjelfull jobb og nevrovitenskap. Det er ikke en pille du popper og kan forvente mirakler. Det er heller en praksis hvor du må være villig til å legge merke til noe du vanligvis går forbi.

En reaksjon som blir litt lettere å fange før den kommer til uttrykk.

En tanke som stopper halvveis, fordi du kjenner den komme.

En handling som blir avbrutt, fordi du legger merke til det som vanligvis går på autopilot.

Samtidig skjer noe du ikke merker direkte – reseptorene stoffet fester seg til i hjernen, er de samme som forskningen antyder er involvert i hvor fleksibelt hjernen din kan tenke nye tanker og danne nye forbindelser. Det kalles nevroplastisitet. Det er en mekanisme som ikke er bevist, men ikke tilfeldig heller. Nye dendritter vokser, nye forbindelser mellom forskjellige deler i hjernen etableres og nettverket som styrer de vanemessige tankemønstrene dine (autopilot) blir for en stund mindre rigid.

Det meste som skjer i hjernen din legger du ikke merke til. Også dette skjer uten dramatikk og store åpenbaringer. Likevel er det en relasjon som bygges, dose for dose – mellom deg og din egen psyke, og mellom deg og din egen hjerne.