Om psilocybin

I 1957, etter å ha vært i Mexico og deltatt på en seremoni med Niños Santos holdt av Maria Sabina, skrev den amerikanske bankmannen Robert Gordon Wasson en artikkel som ble publisert i Life Magazine om det han hadde opplevd i denne seremonien. Det var første gangen psilocybin ble introdusert for et bredt vestlig publikum. Selv om han brukte pseudonym for å beskytte Maria Sabina, endret artikkelen livet til Maria Sabina dramatisk i en tragisk retning. I årene som fulgte ble hjemmebyen hennes oversvømt av vestlige sannhetssøkere. Hun ble arrestert flere ganger og lokalsamfunnet hennes ble radikalt endret av kommersialisering og turisme. Sent i livet uttrykte María Sabina selv sorg over det som hadde skjedd - hun sa at Niños Santos hadde mistet sin kraft, fordi de nå ble brukt til rekreasjon i stedet for helbredelse.

Det er en historie som minner oss om at kunnskapen vi bygger videre på i dag, hadde en menneskelig pris, at det er verdt å stoppe litt opp og tenke hvorfor vi velger å gjøre det, og hvem vi velger som våre guider. Denne kunnskapen har fortjent å bli behandlet med respekt, ikke bare nysgjerrighet og sensasjonstørst.

Fra seremoni til laboratorium

Ett år etter publisering av Wassons artikkel isolerte den sveitsiske kjemikeren Albert Hofmann selve virkestoffet fra soppen og ga det navnet psilocybin. Hofmann er kanskje mest kjent som mannen bak LSD, som han syntetiserte i 1938 mens han jobbet for det sveitsiske legemiddelfirmaet Sandoz. Men han var også den som, tjue år senere, identifiserte psilocybin og psilocin fra Psilocybe mexicana - soppen María Sabina hadde brukt i sine seremonier. To av de mest kjente klassiske psykedeliske stoffene vi kjenner i dag, kom altså fra samme hånd, om enn fra svært ulike kilder: det ene syntetisk fremstilt fra en meldrøyesopp på rug (som kan ikke kalles plantemedisin, som ikke mister sin kraft av den grunn), det andre isolert fra en sopp brukt i hellige seremonier i Mexico i generasjoner.

30 år i mørket

Stoffet ble i noen år solgt av Sandoz til psykiatere og forskere over hele verden, brukt nettopp i psykoterapeutisk sammenheng, omtrent slik det brukes i dag. Så kom motreaksjonen. Psykedelika ble på 1960- og 70-tallet stadig tettere knyttet til motkultur og sosial uro, og i 1970 ble psilocybin klassifisert som et stoff uten medisinsk verdi og høyt misbrukspotensial i USA. Det var ikke soppen som hadde mistet sin kraft – det var det politiske klimaet, bl.a. motstanden mot Vietnamkrigen, som hadde interesse av å forby psilocybin. Forskningen stanset nesten fullstendig i over tjue år. I dag vet vi at psilocybin har terapeutisk potensiale og har ingen kjente, avhengighetsskapende egenskaper.

Kraften bak opplevelsen

Det som gir psilocybin den kraften den har fra et biologisk-molekylære aspekt er hvordan den påvirker vår hjerne. Når vi inntar psilocybin, omdannes det i kroppen til psilocin, som binder seg til serotoninreseptorer i hjernen - først og fremst en type som kalles 5-HT2A. Denne bindingen roer ned aktiviteten i det som kalles standardmodus-nettverket, hjernens indre styringssentral for selvfølelse, vaner og indre monologer - den delen av oss som vanligvis holder tankene våre i faste, kjente spor. Når aktiviteten i dette nettverket dempes, åpner det seg et rom der hjernens ulike områder kan kommunisere på nye måter, gjennom forbindelser som til vanlig ikke krysses.

Samtidig bidrar psilocin til økt nevroplastisitet - hjernens evne til å danne nye forbindelser og reorganisere seg selv. Det er i dette møtet, mellom et roligere selv-nettverk og en mer plastisk, mottakelig hjerne, at det blir mulig for noe nytt å tre frem: en innsikt, en følelse som endelig får bevege seg, en forbindelse til noe større enn oss selv, og et vindu der gamle, fastlåste mønstre kan løses opp og erstattes av nye.