De siste femten årene har jeg vært på en reise for å finne meg selv. Gjennom amerikansk selvutvikling, videre til en mer spirituell tilnærming gjennom Deepak Chopra og Echard Tolle, fordypning i coaching, psykologi og psykoterapi, igjen videre til Jung, sjamanisme, plantemedisin og arbeid med egen kropp, har jeg endelig kommet hjem. Hjem hvor jeg kjenner min egen kraft og hvor jeg er i kontakt med visdommen inne i meg. Hjem hvor jeg kan være meg selv, uten å unnskylde meg for den jeg er.

Min reise begynte med et kjærlighetsforhold til psykologi gjennom Freud da jeg var fjorten år. Det var ikke så mye jeg forstod da, likevel slukte jeg alt jeg kunne komme over om psykologi. Etter hvert opparbeidet jeg meg en solid innsikt i min egen psyke, jeg visste (trodde jeg ihvertfall den gang) hvem jeg er og hvorfor jeg handler slik jeg gjør.

Uroen i meg og trangen til å reise og bo i forskjellige land, gjorde at jeg valgte å studerte økonomi i stedet for psykologi som krever egen autorisasjon i hvert land. Jeg jobbet lenge med finans, og følte meg fanget i en gullbur. Det som lå hjertet nærmest var ikke lett å glemme, lengselen etter noe mer enn det hverdagen var fylt med ble større, hjertet hvisket ikke lengre, men skrek for å vise meg retningen jeg burde gå i, antall bøker innen psykologi og spiritualitet i bokhyllen min økte mens finanslitteratur glimret med sitt fravær..

Med en jobb som opplevdes som en blindvei og en lengsel etter å jobbe med det som er mitt, begynte jeg å studere gestaltterapi som er en retning innen psykoterapi. Der og da føltes det som å komme hjem, men etter hvert fant jeg ut at denne tilnærmingen manglet noe. Jeg hadde utviklet en god varhet på fysiske fornemmelser i kroppen min, kognitivt kunne jeg forklare nesten alt jeg erfarte, jeg visste hvordan de psykologiske mekanismene bak min egen og andres atferd fungerte. Samtidig var det en viktig del jeg ikke fikk tak i, og som jeg heller ikke fikk tak i hva var. Jeg hadde mye kunnskap, men få svar. Jeg sanset at det var noe som manglet.

Noe viste seg å være kontakt med min sjel.

The Dark Night of the Soul. Det er i de mest dramatiske situasjonene jeg har blitt tvunget til å møte min angst, frykt og redsel. Men det er også i disse situasjonene jeg har funnet nøkkelen til min vekst. Da pappa ble uhelbredelig syk for seks år siden kunne jeg ikke unngå å bli konfrontert med alt jeg fryktet og gruet meg til. På samme tidspunkt møtte jeg også en sjaman, en vis kvinne, en soul guide, som bar på en indre visdom som var tusenvis av år gammel. Hun ble en viktig lærer for meg og et nært menneske i mitt liv. Jeg begynte å se omrissene av min sjel.

Innsikten i sjamanisme ledet veien videre til Jung. Det er ikke uten grunn at han kalles for den sveitsiske sjamanen. Jeg har et intenst og lidenskapelig forhold til Jungs arbeid. Å jobbe med sjel, skygger og arketyper gir et komplekst bilde av de egenskaper vår psyke og vi som menneskene besitter, og dette har blitt en viktig del av mitt arbeid. Vi kan ønske å være i høyere dimensjoner, i det lyse og det positive, men for å eie den vi er, er jobben med de mørke, undertrykte og fornektede sider av oss selv et nødvendig og ressursgivende sted å begynne.

En annen betydningsfull del av min tilnærming til underbevisstheten, og for å løse opp floker skapt av komplekser, tidligere erfaringer og traumer, er drømmer. Jeg hjalp min pappa med en drøm for omtrent tyve år siden. Det var mitt første drømmearbeid. Mens vi jobbet falt alle brikkene på plass, og både pappa og jeg ble overrasket over måten drømmen brakte til overflaten det som hadde blitt modent for bevisstheten. På det tidspunktet hadde jeg ikke studert Jung og hans måte å jobbe med drømmer på, så jeg tenkte at drømmeteorier fra Freud og det jeg hadde lest av andre psykologer måtte ha festet seg i minnet mitt. Det var først senere jeg innså at evnen til å jobbe med drømmer er min gave. Jeg verdsetter og ivaretar denne gaven, og deler gledelig av den med andre.

Naturen inneholder visdom og dybde som er vanskelig å forklare med logikk. Naturen er mine røtter som jeg lenge forsøkte å fortrenge. Men i lengden går det ikke an å fortrenge den man er. De siste årene har jeg ikke bare tatt til meg mine paganske røtter, jeg har også kjent hvor takknemlig jeg er for å komme fra en kultur hvor innvielsesritualer var berikende, hvor natur og nakenhet skapte magi, og hvor man alltid vendte seg til vise koner og menn hvis helbredelse trengtes.

Jeg har vært i Norge i 26 år. Selv om rastløshet og utforskertrang igjen har begynt å melde seg, føler jeg at jeg har noe ugjort her, jeg føler at enn så lenge er min plass her.